Eller hvorfor er det så vanskelig å finne «meningen med livet»?
I mange år av livet – faktisk helt frem til nå – har jeg gått rundt og fundert på hva mon tro som er meningen med mitt liv. Hva er min store lidenskap, hva er mitt store talent, min karrierevei, hva er det jeg skal satse alt på og bli til?
Skal jeg bli en fantastisk dokumentarfilmskaper? Skal jeg bli en profesjonell gartner? Skal jeg bli en leder og organisasjonsutvikler? Skal jeg bli håndarbeids spesialist? Jeg har kjent etter og kjent etter, men det er liksom ingenting av det jeg synes er gøy som jeg synes er gøy NOK til at jeg vil satse på bare det og på godt norsk «go for it». Det har frustrert meg mye og ledet til at jeg har beskyldt meg selv for å være middelmådig, ufokusert, ukonsentrert, redd for å satse, pysete, meningsløs, osv. – dere skjønner bildet. Jeg har tenkt at siden jeg uansett ikke klarer å finne den ene tingen jeg vil satse på så kan jeg like gjerne gjøre ting jeg ikke er så veldig engasjert i.
Men saken er at jeg er ofte veldig engasjert! Det er bare det at det er ikke den samme tingen jeg er engasjert i hele tiden. En periode er jeg engasjert i surdeigsbaking. Jeg lærer meg alt jeg kan om dette, leser bøker og blogger, diskuterer det med alle jeg møter, prøver, feiler og prøver igjen til jeg har utviklet en skikkelig god følelse for å bake med surdeig.
Men skal jeg da starte en bussiness som surdeigsbaker eller kursholder? Nei. For når jeg behersker temaet slik at jeg er fornøyd oppdager jeg en ny lidenskap. Kanskje det er Fair Isle strikking eller å dyrke mat i kjøkkenhagen eller fridykking eller noe helt annet. Det gir meg en enorm glede å følge disse flytende lidenskapene. Men det er jo ikke akkurat i tråd med filosofien om at man skal finne sitt ene kall og følge det.
Derfor fleeting obsessions. Det er et opprør mot ideen om at man må finne sitt ene kall. En tillatelse til meg selv til å omfavne mine flytende lidenskaper og dykke inn i dem uten dårlig samvittighet fordi jeg ikke er fokusert nok eller engasjert nok.
Starten på å forstå dette kom da jeg så en utrolig bra Ted Talk med Emilie Wapnick som har tittelen: «Why some of us don’t have one true calling» Det anbefales å bruke 12 minutter på å se den! Det var skikkelig herlig å høre noen andre fortelle om hvordan det faktisk kan være en superkraft å ha mange flytende lidenskaper. Hun kaller det å være en «multipotentialite» eller en med mange potensialer. Yes – det resonnerte med hvordan jeg følte det, og det inspirerte meg til å starte denne bloggen.
For meg er det slik at ideen om et eneste kall eller å finne meningen med livet legger et enormt press på meg når jeg skal finne ut hva jeg vil satse på. Akkurat nå, når jeg er i rehabiliteringsfasen etter utbrenthet, er faktisk også bare ideen om å satse altfor mye press. Nå har jeg mer enn nok med å bare gjøre det jeg finner glede i uten å legge noe press på at det skal «bli til noe». Så i denne bloggen har Kristin tillatelse til å kose seg med å dykke inn i sine skiftende lidenskaper uten krav om at det skal «bli til noe mer».