Besettelser

Lek

Lek er så viktig! I en lang periode av livet glemte jeg hva det vil si å leke. Det var et strev og et slit å i det hele tatt tenke på det. Jeg tenkte at jeg hadde lyst til å gjøre noe gøy, men klarte ikke for mitt bare liv å komme på hva det skulle være. Litt etter litt var livet blitt til en plikt. Dagene var et slit som bare måtte gjennomføres. Fremdeles leter jeg etter hva jeg har lyst til å gjøre, hva jeg liker å leke.

Da jeg var liten var lek det som var viktigst i livet. Alt jeg gjorde var lek, i allefall var alt jeg hadde lyst til å gjøre lek, i en eller annen form. Jeg utforsket verden gjennom lek, men jeg tenkte aldri på det som utforsking. For leken skulle ikke brukes til noe, den var et mål i seg selv. Og nettopp det er lekens vesen. Den vil ikke brukes til noe, den har ingen nytte utover seg selv. Verdien av leken er i øyeblikket, den skal ikke gi noe resultat. Lek følger innfall og lyst. Den kan være planlagt, men planen er bare et utgangspunkt for å følge innfall og lyst. Tanken på gøy lek gir kriblinger i magen eller andre steder på kroppen. Kanskje i albukroken eller bak på nakken, eller i korsryggen.

Lek er uforutsigbart, i leken er alt mulig, den må ikke være logisk eller fornuftig. Og når man ikke har lyst til å leke mer stopper leken. Det går ikke an å leke når man ikke har lyst.

Det er egentlig ikke noen grunn til at man skal slutte å leke noen gang. Likevel slutter vi. Tenker at det er bortkastet tid, ufornuftig. Luksus kanskje til og med? Greg McKeown som har skrevet en herlig bok som heter «Essentialism – the diciplined pursuit of less» skriver et helt kapittel om lek. Han mener det er en av de essensielle tingene i livet, og at gjennom lek blir vi inspirert til å utforske verden og mulighetene vi er omgitt av. Og ikke minst – det er verdens beste medisin mot stress mener han 🙂

I voksen alder må jeg tenke lenge for å finne ut hva som vil være lek for meg. Da jeg var liten likte jeg å leke rolleleker: Barn som var tatt til fange, familien med den gale bestemoren og sånne ting. Jeg likte å synge lange sanger som jeg diktet opp mens jeg sang, jeg likte å henge opp ned etter beina til jeg ble helt rød i hodet, jeg likte å leke detektiv og spionere på folk. Jeg likte å finne hemmelige steder og leke at jeg bodde der. Jeg likte å sitte stille i naturen særlig når det var varmt og sol og høre på lydene. Særlig lyden av humler. Jeg likte å klatre i trær.

Men nå? Hva liker jeg å leke nå? Hva er lek for meg nå? Ofte blir ting som starter som en lek (tegning, synge, spille musikk) etterhvert mer og mer preget av at man vil at andre skal like det man gjør. Man blir mer og mer bevisst på resultatet . Blir opptatt av å være flink. Er tegningen fin i andres øyne, hvordan høres sangen ut, er jeg flink å spille? Akkurat nå er jeg veldig var for dette. Når prestasjonsforventninger blander seg inn i leken går futten ut av det og jeg blir forsiktig, redd, slutter å eksperimentere og utforske, dømmer meg selv. Derfor er det ikke så dumt å leke i hemmelighet. En eller annen gang i fremtiden skal jeg klare å la folks velmenende spørsmål om hva jeg tegner og hva som er planen med denne spillingen eller hvorfor jeg skaffet meg de klistremerkene, bare gli forbi uten å påvirke meg. Men jeg er ikke der nå. Derfor driver jeg med hemmelig lek. Kanskje i min egen hemmelige hage?

Hva likte du å leke da du var liten?

Hva er lek for deg nå?

Lek Read More »

Restegarn, og slem pike strikk

Strikk, strikk, strikk! Jeg elsker garn! Noen ganger når jeg trenger å slappe av og kose meg skikkelig liker jeg å gå i garnbutikker. Min yndlingsgarnbutikk er den som ligger inne på Jernbanestasjonen i Bergen, den er full av håndlaget, håndfarget garn og selvfølgelig også andre gode garn. Bare å se på fargene, kjenne på kvalitetene får meg til å drømme meg vekk til herlige avslappende strikkeprosjekter. Ofte faller jeg for fristelsen til å kjøpe et nøste av et spesielt fint garn også, og tenker at jeg kan jo strikke meg en lue (liksom at det kommer til å skje). Jeg elsker også selve prosessen hvor ull kommer fra sauen, kardes og spinnes til garn og holder på å lære meg! Men mer om det i en senere post. Problemet med alt det fine garnet og alle impulskjøpene av garn er at jeg har utrolig mye. I tillegg blir det jo også rester fra alle strikkeprosjekt, og det hoper seg opp i kasser og poser. Derfor har jeg hatt garnshoppestopp ganske lenge nå. Regelen min er at jeg må bruke opp det jeg har før jeg får kjøpe nytt. Og det har egentlig gått ganske fint selv om jeg har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å bruke opp restene…

I vår har jeg ikke hatt noe særlig lyst til å strikke. I min utbrente tilstand har alt som smaker av nyttig arbeid fått meg til å bli helt uinteressert. Merkelig det der. Vanligvis liker jeg godt å både strikke ting til meg selv og andre, sy klær osv. Men det har bare vært helt nei i denne perioden.

Helt til jeg fant den herlige strikkeboken til Lærke Bagger. Jeg er frelst! Den er bare dødskul, og Lærke er jammen meg dødskul hun også. Akkurat det jeg trenger som en motvekt til perfeksjonisme og flink pike strikk. Hun sier bare gjør noe! Knytt knuter – det går bra. Feilene gjør det bare strikketøyet mer interessant. Hun deler sjenerøst av sine egne feilgrep og svakheter samtidig som hun er stolt over det hun driver med. Så bra!

Og som om ikke det er nok er prosjektene i boken hennes basert på restegarn! Det kunne ikke vært bedre! Jeg satte igang med å strikke «no limits» genseren. Teknikken heter «all over» og består i at man knytter sammen ulike lengder av restegarn i de fargene man vil til nye garnnøster. Så strikker man ivei med en tråd av sitt hjemmelagete restegarn garn, og en tråd av en bunnfarge. Det er kjempegøy! Og jeg blir hele tiden underholdt av å se de nye fargekombinasjonene som dukker opp etterhvert som fargene i restegarn garnet veksler og møter hverandre på nye og overraskende måter. Må liksom bare strikke litt til for å se hvordan det blir…

Restegarn, og slem pike strikk Read More »

Hvorfor Fleeting Obsessions?

Eller hvorfor er det så vanskelig å finne «meningen med livet»?

Photo by Christine Kozak on Unsplash

I mange år av livet – faktisk helt frem til nå – har jeg gått rundt og fundert på hva mon tro som er meningen med mitt liv. Hva er min store lidenskap, hva er mitt store talent, min karrierevei, hva er det jeg skal satse alt på og bli til?

Skal jeg bli en fantastisk dokumentarfilmskaper? Skal jeg bli en profesjonell gartner? Skal jeg bli en leder og organisasjonsutvikler? Skal jeg bli håndarbeids spesialist? Jeg har kjent etter og kjent etter, men det er liksom ingenting av det jeg synes er gøy som jeg synes er gøy NOK til at jeg vil satse på bare det og på godt norsk «go for it». Det har frustrert meg mye og ledet til at jeg har beskyldt meg selv for å være middelmådig, ufokusert, ukonsentrert, redd for å satse, pysete, meningsløs, osv. – dere skjønner bildet. Jeg har tenkt at siden jeg uansett ikke klarer å finne den ene tingen jeg vil satse på så kan jeg like gjerne gjøre ting jeg ikke er så veldig engasjert i.

Men saken er at jeg er ofte veldig engasjert! Det er bare det at det er ikke den samme tingen jeg er engasjert i hele tiden. En periode er jeg engasjert i surdeigsbaking. Jeg lærer meg alt jeg kan om dette, leser bøker og blogger, diskuterer det med alle jeg møter, prøver, feiler og prøver igjen til jeg har utviklet en skikkelig god følelse for å bake med surdeig.

Men skal jeg da starte en bussiness som surdeigsbaker eller kursholder? Nei. For når jeg behersker temaet slik at jeg er fornøyd oppdager jeg en ny lidenskap. Kanskje det er Fair Isle strikking eller å dyrke mat i kjøkkenhagen eller fridykking eller noe helt annet. Det gir meg en enorm glede å følge disse flytende lidenskapene. Men det er jo ikke akkurat i tråd med filosofien om at man skal finne sitt ene kall og følge det.

Photo by Chulpan Gallyamova on Unsplash

Derfor fleeting obsessions. Det er et opprør mot ideen om at man må finne sitt ene kall. En tillatelse til meg selv til å omfavne mine flytende lidenskaper og dykke inn i dem uten dårlig samvittighet fordi jeg ikke er fokusert nok eller engasjert nok.

Starten på å forstå dette kom da jeg så en utrolig bra Ted Talk med Emilie Wapnick som har tittelen: «Why some of us don’t have one true calling» Det anbefales å bruke 12 minutter på å se den! Det var skikkelig herlig å høre noen andre fortelle om hvordan det faktisk kan være en superkraft å ha mange flytende lidenskaper. Hun kaller det å være en «multipotentialite» eller en med mange potensialer. Yes – det resonnerte med hvordan jeg følte det, og det inspirerte meg til å starte denne bloggen.

For meg er det slik at ideen om et eneste kall eller å finne meningen med livet legger et enormt press på meg når jeg skal finne ut hva jeg vil satse på. Akkurat nå, når jeg er i rehabiliteringsfasen etter utbrenthet, er faktisk også bare ideen om å satse altfor mye press. Nå har jeg mer enn nok med å bare gjøre det jeg finner glede i uten å legge noe press på at det skal «bli til noe». Så i denne bloggen har Kristin tillatelse til å kose seg med å dykke inn i sine skiftende lidenskaper uten krav om at det skal «bli til noe mer».

Hvorfor Fleeting Obsessions? Read More »

Knekkebrød og restefest

Vi spiser ofte havregrøt om morgenen. Og havregryn med melk og epler er standard kveldsmat for barna våre. Men apetitten varierer, og vi har ofte rester. Jeg aner ikke hvor mange liter havregrøt jeg har kastet i komposten, men det er mange. Og det føles ikke bra. Jeg har prøvd å lage diverse havrekjeks av restegrøten, men det er egentlig ikke noen andre enn jeg som spiser dem, og det er litt pliktskyldig.

Men nå har jeg kommet på noe som funker kjempebra! Disse knekkebrødene lærte jeg av min gode venninne Hildebeth den gangen vi begge bodde på hybel og var studenter. De er kjempegode og er veldig populære hos oss. Senere har jeg sett dem i forskjellige varianter i kokebøker og på nettet, og havregryn er ofte en viktig ingrediens. Havregrøt er jo havregryn tenkte jeg, så hvorfor ikke bare putte havregrøten rett i røren?

Røren egner seg også veldig bra til å bli kvitt diverse rester av frø og kjerner – solsikkefrø, chiafrø, linfrø, sesamfrø, diverse nøtter, pinjekjerner… Ja, egentlig hva som helst av sånne saker. I disse har jeg puttet noen rester av svarte sesamfrø som vi aldri fikk brukt til noe. Før nå!

Som sagt så gjort. Røren er veldig egnet for improvisasjon – det viktigste er at konsistensen er fuktig – omtrent som – akkurat – litt tykk havregrøt. Jeg pleier å bruke i ca 4 dl. havregrøt, men har du mer eller mindre bare justerer du de andre ingrediensene og mengden vann slik at røren får riktig konsistens.

Når røren er klar smører jeg to stekeplater med smør, men du kan også bruke en olje eller bakepapir om du pleier det. Deretter tar jeg en slikkepott og smører røren utover platen i et tynt lag.

Så setter jeg platen inn i ovnen på 180C og steker i 10 min. (Sett på alarm om du er like distre som meg). Da tar jeg ut platen og skjærer i passelig store knekkebrødbiter med et pizzahjul eller en kniv.

Sett platen inn igjen og stek i 30 – 40 min til (husk alarm) – hvor lenge er avhengig av ovnen din og tykkelsen på knekkebrødene. Jeg har brent ganske mange plater, men om det ikke er for ille har mørkebrune knekkebrød også en god smak!

Avkjøl knekkebrødene på rist og om de ikke var helt sprø la dem bare ligge litt ekstra på risten så tørker de og blir knasende sprø! De holder seg så lenge som helst!

Av og til sitter knekkebrødene bom fast på platen og må skrapes av. Da tror jeg at jeg enten har tatt for lite smør/fett på platen eller smurt røren for tynt. Ikke fortvil om det skjer med dine knekkebrød! Smulene er kjempegode som snacks – sunne chips! Eller til å strø over f.eks youghurt eller annet som trenger litt crunch.

Oppskrift på resteknekkebrød

Gir 2 stekeplater knekkebrød

  • Ca 4 dl Havregrøt
  • 2 dl Grovt mel – jeg bruker rug
  • 2 dl kli f.eks kruskakli eller knust helkorn.
  • 2 – 4 dl Diverse frø og kjerner f. eks. linfrø, solsikkefrø og sesamfrø (eller mindre om du ikke har så mye)
  • Et par klyper salt
  • 2 – 3 dl Vann, eller så mye du trenger for at røren skal få konsistens som havregrøt.

Stek ved 180 C. Ta ut etter 10 min og skjær passelige ruter. Sett inn igjen og stek 30 – 40 min lenger til knekkebrødene er tørre og har fått litt farge. Avkjøl på rist.

Knekkebrød og restefest Read More »