Lek
Lek er så viktig! I en lang periode av livet glemte jeg hva det vil si å leke. Det var et strev og et slit å i det hele tatt tenke på det. Jeg tenkte at jeg hadde lyst til å gjøre noe gøy, men klarte ikke for mitt bare liv å komme på hva det skulle være. Litt etter litt var livet blitt til en plikt. Dagene var et slit som bare måtte gjennomføres. Fremdeles leter jeg etter hva jeg har lyst til å gjøre, hva jeg liker å leke.
Da jeg var liten var lek det som var viktigst i livet. Alt jeg gjorde var lek, i allefall var alt jeg hadde lyst til å gjøre lek, i en eller annen form. Jeg utforsket verden gjennom lek, men jeg tenkte aldri på det som utforsking. For leken skulle ikke brukes til noe, den var et mål i seg selv. Og nettopp det er lekens vesen. Den vil ikke brukes til noe, den har ingen nytte utover seg selv. Verdien av leken er i øyeblikket, den skal ikke gi noe resultat. Lek følger innfall og lyst. Den kan være planlagt, men planen er bare et utgangspunkt for å følge innfall og lyst. Tanken på gøy lek gir kriblinger i magen eller andre steder på kroppen. Kanskje i albukroken eller bak på nakken, eller i korsryggen.
Lek er uforutsigbart, i leken er alt mulig, den må ikke være logisk eller fornuftig. Og når man ikke har lyst til å leke mer stopper leken. Det går ikke an å leke når man ikke har lyst.
Det er egentlig ikke noen grunn til at man skal slutte å leke noen gang. Likevel slutter vi. Tenker at det er bortkastet tid, ufornuftig. Luksus kanskje til og med? Greg McKeown som har skrevet en herlig bok som heter «Essentialism – the diciplined pursuit of less» skriver et helt kapittel om lek. Han mener det er en av de essensielle tingene i livet, og at gjennom lek blir vi inspirert til å utforske verden og mulighetene vi er omgitt av. Og ikke minst – det er verdens beste medisin mot stress mener han 🙂
I voksen alder må jeg tenke lenge for å finne ut hva som vil være lek for meg. Da jeg var liten likte jeg å leke rolleleker: Barn som var tatt til fange, familien med den gale bestemoren og sånne ting. Jeg likte å synge lange sanger som jeg diktet opp mens jeg sang, jeg likte å henge opp ned etter beina til jeg ble helt rød i hodet, jeg likte å leke detektiv og spionere på folk. Jeg likte å finne hemmelige steder og leke at jeg bodde der. Jeg likte å sitte stille i naturen særlig når det var varmt og sol og høre på lydene. Særlig lyden av humler. Jeg likte å klatre i trær.
Men nå? Hva liker jeg å leke nå? Hva er lek for meg nå? Ofte blir ting som starter som en lek (tegning, synge, spille musikk) etterhvert mer og mer preget av at man vil at andre skal like det man gjør. Man blir mer og mer bevisst på resultatet . Blir opptatt av å være flink. Er tegningen fin i andres øyne, hvordan høres sangen ut, er jeg flink å spille? Akkurat nå er jeg veldig var for dette. Når prestasjonsforventninger blander seg inn i leken går futten ut av det og jeg blir forsiktig, redd, slutter å eksperimentere og utforske, dømmer meg selv. Derfor er det ikke så dumt å leke i hemmelighet. En eller annen gang i fremtiden skal jeg klare å la folks velmenende spørsmål om hva jeg tegner og hva som er planen med denne spillingen eller hvorfor jeg skaffet meg de klistremerkene, bare gli forbi uten å påvirke meg. Men jeg er ikke der nå. Derfor driver jeg med hemmelig lek. Kanskje i min egen hemmelige hage?
Hva likte du å leke da du var liten?
Hva er lek for deg nå?
