Selvutvikling - Fleeting obsessions

Lek

Lek er så viktig! I en lang periode av livet glemte jeg hva det vil si å leke. Det var et strev og et slit å i det hele tatt tenke på det. Jeg tenkte at jeg hadde lyst til å gjøre noe gøy, men klarte ikke for mitt bare liv å komme på hva det skulle være. Litt etter litt var livet blitt til en plikt. Dagene var et slit som bare måtte gjennomføres. Fremdeles leter jeg etter hva jeg har lyst til å gjøre, hva jeg liker å leke.

Da jeg var liten var lek det som var viktigst i livet. Alt jeg gjorde var lek, i allefall var alt jeg hadde lyst til å gjøre lek, i en eller annen form. Jeg utforsket verden gjennom lek, men jeg tenkte aldri på det som utforsking. For leken skulle ikke brukes til noe, den var et mål i seg selv. Og nettopp det er lekens vesen. Den vil ikke brukes til noe, den har ingen nytte utover seg selv. Verdien av leken er i øyeblikket, den skal ikke gi noe resultat. Lek følger innfall og lyst. Den kan være planlagt, men planen er bare et utgangspunkt for å følge innfall og lyst. Tanken på gøy lek gir kriblinger i magen eller andre steder på kroppen. Kanskje i albukroken eller bak på nakken, eller i korsryggen.

Lek er uforutsigbart, i leken er alt mulig, den må ikke være logisk eller fornuftig. Og når man ikke har lyst til å leke mer stopper leken. Det går ikke an å leke når man ikke har lyst.

Det er egentlig ikke noen grunn til at man skal slutte å leke noen gang. Likevel slutter vi. Tenker at det er bortkastet tid, ufornuftig. Luksus kanskje til og med? Greg McKeown som har skrevet en herlig bok som heter «Essentialism – the diciplined pursuit of less» skriver et helt kapittel om lek. Han mener det er en av de essensielle tingene i livet, og at gjennom lek blir vi inspirert til å utforske verden og mulighetene vi er omgitt av. Og ikke minst – det er verdens beste medisin mot stress mener han 🙂

I voksen alder må jeg tenke lenge for å finne ut hva som vil være lek for meg. Da jeg var liten likte jeg å leke rolleleker: Barn som var tatt til fange, familien med den gale bestemoren og sånne ting. Jeg likte å synge lange sanger som jeg diktet opp mens jeg sang, jeg likte å henge opp ned etter beina til jeg ble helt rød i hodet, jeg likte å leke detektiv og spionere på folk. Jeg likte å finne hemmelige steder og leke at jeg bodde der. Jeg likte å sitte stille i naturen særlig når det var varmt og sol og høre på lydene. Særlig lyden av humler. Jeg likte å klatre i trær.

Men nå? Hva liker jeg å leke nå? Hva er lek for meg nå? Ofte blir ting som starter som en lek (tegning, synge, spille musikk) etterhvert mer og mer preget av at man vil at andre skal like det man gjør. Man blir mer og mer bevisst på resultatet . Blir opptatt av å være flink. Er tegningen fin i andres øyne, hvordan høres sangen ut, er jeg flink å spille? Akkurat nå er jeg veldig var for dette. Når prestasjonsforventninger blander seg inn i leken går futten ut av det og jeg blir forsiktig, redd, slutter å eksperimentere og utforske, dømmer meg selv. Derfor er det ikke så dumt å leke i hemmelighet. En eller annen gang i fremtiden skal jeg klare å la folks velmenende spørsmål om hva jeg tegner og hva som er planen med denne spillingen eller hvorfor jeg skaffet meg de klistremerkene, bare gli forbi uten å påvirke meg. Men jeg er ikke der nå. Derfor driver jeg med hemmelig lek. Kanskje i min egen hemmelige hage?

Hva likte du å leke da du var liten?

Hva er lek for deg nå?

Lek Read More »

Magisk hvile

For å være helt ærlig så er jeg ikke så god på å hvile. Men jeg øver meg. For hvile er magisk. Det kan man egentlig gjøre når som helst. Bare ta en hvil for å samle krefter. Midt på dagen, eller om morgenen, på kvelden. Noen minutter, en time, en formiddag, en hel helg. Eller kanskje til og med en uke? Hvile skjer her og nå, så akkurat nå er faktisk en veldig bra tid for en hvil.

Det er lett å bli oppslukt av aktivitetene, planlegge masse ting man skal gjøre, må gjøre, bør gjøre, og tenke at hvile er bortkastet tid. I vår har jeg blitt utrolig bevisst på hvor herlig og viktig det er å hvile. Å la kroppen og sinnet roe seg ned fra stressmodus, og bare slappe av. Balansen mellom hvile og aktivitet.

Noen ganger tenker jeg at det er når jeg hviler at jeg virkelig lever. Det er på en måte i pausene gleden ved livet kan folde seg ut. Når man ikke skal noe sted kan man være tilstede akkurat der man er. Ok, så får man kanskje ikke gjort så mange ting om man tar det rolig, men man får gjort nok. Og hvorfor skal man egentlig gjøre masse når det ikke føles godt?

Hvile kan være mange ting, men for meg, har jeg foreløpig funnet ut at uansett hvor og når og hvordan jeg vil hvile så er det ofte to ting som må til:

1. Å stoppe opp

2. Å være oppmerksom på kroppen / noe som skjer i kroppen.

Hva kan være en pause?

Å drikke en kopp te eller kaffe uten å gjøre noe annet.
Å lese en papiravis eller en bok.
Å ligge på bakken og kikke opp på himmelen, greiner, taket.
Å lukke øynene og kjenne solen varme ansiktet.
Å sitte på en benk og kikke på folk.
Plukke blomster i veikanten.
Lese en bok og drikke kaffe i sengen.
Finne en park eller et sted i naturen og bare ligge på bakken litt.
Strekke på kroppen, nyte følelsen.

Du har sikkert mange andre måter å ta en pause på. Nyt det. Kjenn etter hva som føles godt.

Jeg leser en skjønn liten bok om å slappe av fortiden. Den er akkurat passe tynn og avslappende. Han som har skrevet den er en kjempefin buddistisk munk som heter Thich Nhat Hanh. Boken heter faktisk «How to relax» .

To andre bøker om å hvile som jeg nettopp har lest:

Mens du hviler av Thomas Sjødin

Hvile – alt vi vinner ved å la være av Siw Aduvill

Anbefaler å låne dem på biblioteket om du vil lese.

Magisk hvile Read More »

Hvorfor Fleeting Obsessions?

Eller hvorfor er det så vanskelig å finne «meningen med livet»?

I mange år av livet – faktisk helt frem til nå – har jeg gått rundt og fundert på hva mon tro som er meningen med mitt liv. Hva er min store lidenskap, hva er mitt store talent, min karrierevei, hva er det jeg skal satse alt på og bli til?

Skal jeg bli en fantastisk dokumentarfilmskaper? Skal jeg bli en profesjonell gartner? Skal jeg bli en leder og organisasjonsutvikler? Skal jeg bli håndarbeids spesialist? Jeg har kjent etter og kjent etter, men det er liksom ingenting av det jeg synes er gøy som jeg synes er gøy NOK til at jeg vil satse på bare det og på godt norsk «go for it». Det har frustrert meg mye og ledet til at jeg har beskyldt meg selv for å være middelmådig, ufokusert, ukonsentrert, redd for å satse, pysete, meningsløs, osv. – dere skjønner bildet. Jeg har tenkt at siden jeg uansett ikke klarer å finne den ene tingen jeg vil satse på så kan jeg like gjerne gjøre ting jeg ikke er så veldig engasjert i.

Men saken er at jeg er ofte veldig engasjert! Det er bare det at det er ikke den samme tingen jeg er engasjert i hele tiden. En periode er jeg engasjert i surdeigsbaking. Jeg lærer meg alt jeg kan om dette, leser bøker og blogger, diskuterer det med alle jeg møter, prøver, feiler og prøver igjen til jeg har utviklet en skikkelig god følelse for å bake med surdeig.

Men skal jeg da starte en bussiness som surdeigsbaker eller kursholder? Nei. For når jeg behersker temaet slik at jeg er fornøyd oppdager jeg en ny lidenskap. Kanskje det er Fair Isle strikking eller å dyrke mat i kjøkkenhagen eller fridykking eller noe helt annet. Det gir meg en enorm glede å følge disse flytende lidenskapene. Men det er jo ikke akkurat i tråd med filosofien om at man skal finne sitt ene kall og følge det.

Derfor fleeting obsessions. Det er et opprør mot ideen om at man må finne sitt ene kall. En tillatelse til meg selv til å omfavne mine flytende lidenskaper og dykke inn i dem uten dårlig samvittighet fordi jeg ikke er fokusert nok eller engasjert nok.

Starten på å forstå dette kom da jeg så en utrolig bra Ted Talk med Emilie Wapnick som har tittelen: «Why some of us don’t have one true calling» Det anbefales å bruke 12 minutter på å se den! Det var skikkelig herlig å høre noen andre fortelle om hvordan det faktisk kan være en superkraft å ha mange flytende lidenskaper. Hun kaller det å være en «multipotentialite» eller en med mange potensialer. Yes – det resonnerte med hvordan jeg følte det, og det inspirerte meg til å starte denne bloggen.

For meg er det slik at ideen om et eneste kall eller å finne meningen med livet legger et enormt press på meg når jeg skal finne ut hva jeg vil satse på. Akkurat nå, når jeg er i rehabiliteringsfasen etter utbrenthet, er faktisk også bare ideen om å satse altfor mye press. Nå har jeg mer enn nok med å bare gjøre det jeg finner glede i uten å legge noe press på at det skal «bli til noe». Så i denne bloggen har Kristin tillatelse til å kose seg med å dykke inn i sine skiftende lidenskaper uten krav om at det skal «bli til noe mer».

Hvorfor Fleeting Obsessions? Read More »